La oss forestille oss bildet at du kom til spisestuen, hvor du fikk bare ett sett med retter. Du spiser det. Du liker kanskje ikke det du spiste. Det er enkelt, ikke sant. La oss nå forestille oss at du kommer til spisestuen, hvor det er et stort utvalg. Og du må gjøre et VALG. Du avviser umiddelbart noen retter fordi du ikke spiser dem i det hele tatt. Så begynner du å ta en nærmere titt og feie bort det du ikke liker utad. Som et resultat sitter du igjen med flere alternativer du liker. Du vil ikke kunne ta alt, fordi det er umulig å spise alt på en gang. Og så begynner valgets pine - du må velge noe og nekte noe. La oss se på flere situasjoner 1) En jente kommer for en manikyr, mesteren gjør bare neglepleie og dekker det ikke. Alt er enkelt her - det er ikke noe valg 2) La oss få mesteren en flaske lakk. Her dukker valget allerede opp. Selvfølgelig er det ikke komplisert: enten maler vi neglene eller så gjør vi det ikke. Imidlertid er det et valg 3) La oss komplisere oppgaven og legge til et par flere flasker med lakk til masteren (i andre nyanser som er forskjellige fra den første og fra hverandre). Nå står jenta overfor et vanskeligere valg: skal vi male henne eller ikke, og i så fall hvilken farge. Her er heller ikke valget veldig vanskelig. Jeg tror du vil være enig i at det ikke er så vanskelig å velge mellom hvitt, rødt og svart 4) La oss komplisere oppgaven ytterligere, la mesteren ha en enorm palett med farger, der hver farge har minst fem nyanser. Det virker for meg at det i dette tilfellet er mye vanskeligere å ta et valg Og dette handler bare om fargen, men du kan også velge formen, hvis du virkelig vil holde deg på temaet manikyr. Det er viktig å presisere at jenta som kom for en manikyr ikke har betingelser som må oppfylles (kun korte negler, ingen farge på neglene, kun rosa, kun pastellfarger osv.), ellers er dette en ny variant av mangel og begrensning av valg når vi har et valg, og ansvaret for det kommer til oss. Her må du gi opp noe. Og da må du fortsatt ta konsekvensene av valget ditt, det vil si å bære ansvaret for dette valget ditt. Det er bra hvis du liker den valgte fargen og formen. Og hvis ikke? Jeg ble for eksempel fort lei av fargen. Jeg møtte en gang en situasjon der jeg likte en farge, men det viste seg at det ikke var på meg. Og da må du gjøre noe med det: enten forsone deg med det og leve slik til neste planlagte manikyr, eller løpe for å få det gjort om (som betyr å betale for prosedyren på nytt og gå gjennom valgets kvaler igjen) , eller filing og maling av neglene selv når en person er i overlevelsesmodus, uten noe å velge mellom. Han får bind for øynene og hendene er bundet, han blir ført langs en eller annen vei. Alt er enkelt og entydig der. Selvfølgelig drømmer personen der om at dette vil ende en dag, han er allerede lei av å leve slik. Han vil allerede velge noe, men det er ikke noe valg, husker du Og så snart en person forlater denne overlevelsesmodusen, faller valgprosessen på ham. Overalt. Alltid. Stadig. Og jo mer frihet og liv, jo flere valgmuligheter. Og ansvaret for dette valget er tilhengeren.